lørdag 29. mars 2008
onsdag 5. mars 2008
Den norske kirke; herre i eget hus?
Statskirkeordningen har eksistert i Norge siden reformasjonen i Danmark-Norge i 1537. 83% av den norske befolkningen er medlem, og mange tusen døpes og konfirmeres hvert år. Men etter at Gjønnes-utvalget la frem sin utredning om statskirkeordningen og høringsfristen for Kirke- og kulturdepartementet gikk ut 1. desember 2006, har debatten om skillet blitt svært aktuell og er godt i gang.
I dag har Kirke- og kulturdepartementet ansvar for Den norske kirke. De har ansvar for presteskapet, bispeutnevnelser, bispedømmerådet og kirkerådet. Forvaltningen av kirkelig lov- og regelverk er det også Kirke- og kulturdepartementet som bestemmer. På toppen av alt dette sitter Trond Giske som Kirke- og kulturminister. Dette fungerer ytre sett ganske godt. Kirken får penger fra staten, staten får bestemme over det største trossamfunnet i Norge, og alle skal være lykkelige. Men det er bare hvis man ser bort i fra de som stadig vekk må gi slipp på verdiene sine fordi staten ikke alltid har de samme verdiene som Bibelen. Man må innrømme at det er litt merkelig at staten skal bestemme over alle de kristne som vil være medlem av den største kirken i Norge. Riktig nok er det bare de 50 % av regjeringen som må være medlem av Den norske kirke, som er kirkestatsråder, men de trenger ikke å bekjenne at de er kristne. Det er da man kan si at kirken ikke er herre i sitt eget hus.
På en annen side får Kirken bestemme mye selv også. Det er bare nå snakk om utnevnelser av biskoper og proster som kirken ikke får bestemme selv. Men nå er også de store og vanskelige temaene som homofile prester og kjønnsnøytral ekteskapslov i debatt, og kirken må kanskje bøye seg etter staten når det gjelder dette også. Og siden statskirken er en kirke av staten er det ikke så rart at staten også må få bestemme. Men det er nettopp derfor mange synes man burde avskaffe statskirken. Det sier seg selv at det er vanskelig å forene Gud og staten. Staten har ikke de samme verdiene og meningene som de fleste i kirken har. Abortloven er et godt eksempel på en slik konflikt.
En annen ting som kan få en til å lure på om staten er den beste til å styre kirken, er at de fleste prestene som stiger fortest i gradene og gjør lengst karriere i Den norske kirken, er de som ikke tar opp de mest provoserende teologiske spørsmålene.
Hvis vi avskaffet statskirken, hva ville skje med medlemmene? Undersøkelser viser at ca 26 % av dagens medlemmer vil melde seg ut av Den norske kirke hvis stat og kirke skilles, mens 18 % er usikre. Dette vil bli et stort tap for Den norske kirke, og både staten og en stor del av befolkningen vil da sannsynligvis miste mange viktige verdier.
En annen ulempe ved å skille stat og kirke er at medlemmene da må betale medlemkontingent. Bare det lille faktumet vil sannsynligvis gjøre at mange melder seg ut. En ting som i hvert fall kan skje, er at et skille vil gå ut over kirkebenkene på julaften. Men det må nødvendigvis ikke være så negativt. Mange som går i kirken ved slike anledninger, går ikke fordi de vil være nær Gud, eller fordi julen egentlig dreier seg om Jesus. De går fordi det er tradisjon og koselig. At statskirken blir avskaffet, vil føre til at mange flere må ta klart standpunkt til hva de egentlig vil være medlem i ,og for hva de står for. Det vil skape mer bevissthet blant den norske befolkningen. I dag følger de fleste bare strømmen, og mange blir automatisk registrert i Den norske kirke når man blir registrert i folkeregisteret.
Et annet viktig religiøst argument er at et skille av stat og kirke vil ha mye å si for de aktive kristne, og kirken vil kanskje våkne mer i forhold til at de må ta vare på medlemmene sine. Nå til dags er det få menigheter som jobber aktivt for å reformere for eksempel gudstjenesten slik at flere vil delta. Men på en annen side er kirken vi har i dag, en veldig åpen kirke, en folkekirke, der folk føler at de kan gå selv om de ikke hører til i menigheten. Det er fare for at det kan bli mer enhet i menigheten, og at ”vanlige” folk ikke føler at de passer inn, og derfor ikke kommer på gudstjenester.
Man må ikke nødvendigvis ha enten eller. Undersøkelser viser at flertallet vil ha en mellomting; en nasjonalkirke som har mye mer selvstendighet, og større rettslig likestilling i forhold til andre tros- og livssynsgrupperinger. Mye tyder på at det er dette som i fremtiden kommer til å bli løsningen. Men uansett må vi klare å innrømme svakhetene med løsningen som blir valgt, slik at den kan fungere.
Jeg synes i hvert fall bestemt at stat og kirke bør skilles. At staten som ikke har de samme verdiene og meningene som kirken, skal bestemme over kirke og ha ansvar for den, høres ulogisk ut for meg. Jeg tror det hemmer troen vår og Guds vilje i Kirken. I en artikkel i Aftenposten avslutter Elin Ørjasæter (skribent og personaldirektør) med å si: ”Få statskirken splintret i tusen forskjellige biter snarest mulig, fordi det vil styrke troen”. Det er jeg helt enig i. En nasjonalkirke vil kanskje også fungere, men jeg stemmer for fullstendig selvstendighet og en kirke som ikke blir styrt av personer som ikke kirken har noe innflytelse over. Jeg håper i hvert fall at ikke løsningen blir at en statsråd alene skal styre viktige områder innenfor kirken, en slags erkebiskop, hvis kirken ikke har noen innflytelse på hvem denne personen blir.
Kilder (hentet den 31.01.08):
- Aftenposten, 01.02.06: Fra statskirke til nasjonalkirke, av Ingvill Thorson Plesner: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1211287.ece:
- Aftenposten, 06.02.06: Skille gir medlemsflukt, av Kristine Meek: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1215200.ece
- Aftenposten, 02.02.06: En kirke uten innhold, av Elin Ørjasæter http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1212489.ece
- Kirken.no: om den norske kirke
I dag har Kirke- og kulturdepartementet ansvar for Den norske kirke. De har ansvar for presteskapet, bispeutnevnelser, bispedømmerådet og kirkerådet. Forvaltningen av kirkelig lov- og regelverk er det også Kirke- og kulturdepartementet som bestemmer. På toppen av alt dette sitter Trond Giske som Kirke- og kulturminister. Dette fungerer ytre sett ganske godt. Kirken får penger fra staten, staten får bestemme over det største trossamfunnet i Norge, og alle skal være lykkelige. Men det er bare hvis man ser bort i fra de som stadig vekk må gi slipp på verdiene sine fordi staten ikke alltid har de samme verdiene som Bibelen. Man må innrømme at det er litt merkelig at staten skal bestemme over alle de kristne som vil være medlem av den største kirken i Norge. Riktig nok er det bare de 50 % av regjeringen som må være medlem av Den norske kirke, som er kirkestatsråder, men de trenger ikke å bekjenne at de er kristne. Det er da man kan si at kirken ikke er herre i sitt eget hus.
På en annen side får Kirken bestemme mye selv også. Det er bare nå snakk om utnevnelser av biskoper og proster som kirken ikke får bestemme selv. Men nå er også de store og vanskelige temaene som homofile prester og kjønnsnøytral ekteskapslov i debatt, og kirken må kanskje bøye seg etter staten når det gjelder dette også. Og siden statskirken er en kirke av staten er det ikke så rart at staten også må få bestemme. Men det er nettopp derfor mange synes man burde avskaffe statskirken. Det sier seg selv at det er vanskelig å forene Gud og staten. Staten har ikke de samme verdiene og meningene som de fleste i kirken har. Abortloven er et godt eksempel på en slik konflikt.
En annen ting som kan få en til å lure på om staten er den beste til å styre kirken, er at de fleste prestene som stiger fortest i gradene og gjør lengst karriere i Den norske kirken, er de som ikke tar opp de mest provoserende teologiske spørsmålene.
Hvis vi avskaffet statskirken, hva ville skje med medlemmene? Undersøkelser viser at ca 26 % av dagens medlemmer vil melde seg ut av Den norske kirke hvis stat og kirke skilles, mens 18 % er usikre. Dette vil bli et stort tap for Den norske kirke, og både staten og en stor del av befolkningen vil da sannsynligvis miste mange viktige verdier.
En annen ulempe ved å skille stat og kirke er at medlemmene da må betale medlemkontingent. Bare det lille faktumet vil sannsynligvis gjøre at mange melder seg ut. En ting som i hvert fall kan skje, er at et skille vil gå ut over kirkebenkene på julaften. Men det må nødvendigvis ikke være så negativt. Mange som går i kirken ved slike anledninger, går ikke fordi de vil være nær Gud, eller fordi julen egentlig dreier seg om Jesus. De går fordi det er tradisjon og koselig. At statskirken blir avskaffet, vil føre til at mange flere må ta klart standpunkt til hva de egentlig vil være medlem i ,og for hva de står for. Det vil skape mer bevissthet blant den norske befolkningen. I dag følger de fleste bare strømmen, og mange blir automatisk registrert i Den norske kirke når man blir registrert i folkeregisteret.
Et annet viktig religiøst argument er at et skille av stat og kirke vil ha mye å si for de aktive kristne, og kirken vil kanskje våkne mer i forhold til at de må ta vare på medlemmene sine. Nå til dags er det få menigheter som jobber aktivt for å reformere for eksempel gudstjenesten slik at flere vil delta. Men på en annen side er kirken vi har i dag, en veldig åpen kirke, en folkekirke, der folk føler at de kan gå selv om de ikke hører til i menigheten. Det er fare for at det kan bli mer enhet i menigheten, og at ”vanlige” folk ikke føler at de passer inn, og derfor ikke kommer på gudstjenester.
Man må ikke nødvendigvis ha enten eller. Undersøkelser viser at flertallet vil ha en mellomting; en nasjonalkirke som har mye mer selvstendighet, og større rettslig likestilling i forhold til andre tros- og livssynsgrupperinger. Mye tyder på at det er dette som i fremtiden kommer til å bli løsningen. Men uansett må vi klare å innrømme svakhetene med løsningen som blir valgt, slik at den kan fungere.
Jeg synes i hvert fall bestemt at stat og kirke bør skilles. At staten som ikke har de samme verdiene og meningene som kirken, skal bestemme over kirke og ha ansvar for den, høres ulogisk ut for meg. Jeg tror det hemmer troen vår og Guds vilje i Kirken. I en artikkel i Aftenposten avslutter Elin Ørjasæter (skribent og personaldirektør) med å si: ”Få statskirken splintret i tusen forskjellige biter snarest mulig, fordi det vil styrke troen”. Det er jeg helt enig i. En nasjonalkirke vil kanskje også fungere, men jeg stemmer for fullstendig selvstendighet og en kirke som ikke blir styrt av personer som ikke kirken har noe innflytelse over. Jeg håper i hvert fall at ikke løsningen blir at en statsråd alene skal styre viktige områder innenfor kirken, en slags erkebiskop, hvis kirken ikke har noen innflytelse på hvem denne personen blir.
Kilder (hentet den 31.01.08):
- Aftenposten, 01.02.06: Fra statskirke til nasjonalkirke, av Ingvill Thorson Plesner: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1211287.ece:
- Aftenposten, 06.02.06: Skille gir medlemsflukt, av Kristine Meek: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1215200.ece
- Aftenposten, 02.02.06: En kirke uten innhold, av Elin Ørjasæter http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1212489.ece
- Kirken.no: om den norske kirke
søndag 2. mars 2008
Drageløperen
Ja, nå skal jeg endelig oppdatere bloggen min:p Skal prøve å være flinkere i fremtiden.
Jeg og Ingrid Hugdal var for en stund siden og så Drageløperen på kino i Bergen. Den er basert på den internasjonale bestselgeren Drageløperen av Khaled Hosseini. Historien foregår i Afghanistan og handler om to gutter som tilhører foskjellige folkegrupper. Hassan er tjeneren til Amir, men de er likevel bestevenner. Vennskapets deres settes imidlertid på prøve når problemet med at Hassan tilhører en mindre ansett folkegruppe, blir satt på prøve. Så invaderer Sovjet Afghanistan og Amir og faren hans må flykte til USA. Først mange år etter får Amir sjansen til å gjøre opp for seg, men det på en litt annen måte enn han hadde tenkt...
Jeg synes filmen var vanvittig bra og rørende. Historien kommer godt fram og omgivelsene og rollene er akkurat slik jeg forestilte meg dem. Regissøren klarer å få fram budskapet i historien, men jeg savner litt mer om hovedbudskapet om tilgivelse og samvittighet. Men alt i alt var det en utrolig bra film, og den anbefales på det sterkeste! Men vær forberet på både tårer og latter;)
Jeg og Ingrid Hugdal var for en stund siden og så Drageløperen på kino i Bergen. Den er basert på den internasjonale bestselgeren Drageløperen av Khaled Hosseini. Historien foregår i Afghanistan og handler om to gutter som tilhører foskjellige folkegrupper. Hassan er tjeneren til Amir, men de er likevel bestevenner. Vennskapets deres settes imidlertid på prøve når problemet med at Hassan tilhører en mindre ansett folkegruppe, blir satt på prøve. Så invaderer Sovjet Afghanistan og Amir og faren hans må flykte til USA. Først mange år etter får Amir sjansen til å gjøre opp for seg, men det på en litt annen måte enn han hadde tenkt...
Jeg synes filmen var vanvittig bra og rørende. Historien kommer godt fram og omgivelsene og rollene er akkurat slik jeg forestilte meg dem. Regissøren klarer å få fram budskapet i historien, men jeg savner litt mer om hovedbudskapet om tilgivelse og samvittighet. Men alt i alt var det en utrolig bra film, og den anbefales på det sterkeste! Men vær forberet på både tårer og latter;)
Abonner på:
Innlegg (Atom)