De enestående downstvillingene

I Hellas leste jeg en av de mest rørende og sterke bøkene jeg noen gang har lest. Den heter De enestående downstvillingene og handler om tvillingene Filip og Christoffer som har fått diagnosen Downs syndrom. De er de to nest minste barna i en familie på 12. I boken får vi følge de fra de blir født til de er ca 10 år. Det er faren selv (Knut E. Lauritzen) som har skrevet boken og fortaller om hvordan det er å ha to barn med Downs i familien. Vi får innblikk i hvordan hverdagen deres er og hvordan familien synes det er å ha disse to barna i familien. Knut Lauritzen har valgt å fokusere på det mest positive, men vi får også en anelse om at det er en del utfordringer.

Det som jeg synes var så spesielt sterkt med denne boka, var foreldrenes holdning til at de hadde fått to unger med Downs. Spesielt måten foreldrene reagerte på da de fikk vite at ungene hadde denne funksjonshemningen, var utrolig sterk og beundringsverdig. De syntes slett ikke det gjorde noe. Tvert i mot syntes de at de var utrolig heldige og priviligerte som fikk lov å ta hånd om disse to enestående barna, og regnet dem som en gave fra Gud. Vi får hele tiden høre om gjentatte bønnesvar, speiselt i sammenheng med økonomien til familien. Begge foreldrene var hjemmeværende, og med en slik barneflokk må de jo ha et egnet hus. Flere ganger er det mennesker som ikke kjenner familien som kommer dem til unnsettning.

Jeg synes denne boka er en av de beste jeg har lest, og den varutrolig lærerrik og oppbyggende. Anbefales på det sterkeste! (Er lettlest og ganske kort i tillegg til at den er kjempebra)