Ja til Far OG Mor!

Dere har sikkert fått med dere debatten om forslaget til ny ekteskapslov. Hvis loven kommer igjennom vil homofile og lesbiske kunne gifte seg med lik linje som hetrofile. Dette inluderer også at homofile får adoptere, og at lesbiske får retten til kunstig befruktning. Dette er ting som vi ikke aner konsekvensene av, hverken for barna eller samfunnet. Utredningen til regjeringen er slett ikke grundig nok, og stortinget har fortsatt til til å be om en skikkelig utredning. Derfor er det viktig at alle som ikke tar sjansen på at denne loven blir vedtatt skriver under på oppropet til foreldrerett.no! Det kan du gjøre på http://foreldrerett.no/, og du kan også sende din egen personlige melding til en stortingsrepresentant. Se også videoen på bloggen min fra jatilfar.no.

Nå har jeg vært på min første sydentur!

Tidlig lørdag 17. mai dro jeg, Sigrun, Øyvind og mamma til Gardemoen for så å sette oss på flyet til Hellas. Vi kom vel fram til Hotellet i 9-tiden på kvelden, og begynte straks å utforske stedet vi skulle bo en uke i. Byen heter Afytos, og er en liten by et stykke fra Hellas nest største by, Tessaloniki. I de 8 dagene vi opphold opp i Hellas gjorde vi alt fra å dra til storbyen, dra på båttur og ligge på stranden. Dagen i Tessaloniki var en av de beste for min del. Vi gikk i en mil lang shoppinggate, så masse mennesker, og morsomst av alt vi var på det gamle markedet. Dagen på båttur var også ganske fin og vi så til og med delfiner. Det ble som sagt ganske mye soling og bading på stranda, og til tider litt for mye som førte til en solbrent rygg og to par solbrente armer og skuldre. Noe av det jeg likte best ved turen var kontakten med innbyggerene i Afytos. Vi fikk også en del kontakt med noen andre norske som også reistge med Lilleput. Spesielt reiselederen, Anna, ble vi ganske godt kjent med. En av dagene spiste vi middag med henne nede på en resturang ved stranden, og der smakte jeg blekksprut for første gang, noe som var ganske godt. Vi besøkte også mange andre resturanter i nærheten, noe som naturlig nok førte til mange gode spiseopplevelser. Lørdag kveld reiste vi tilbake til Norge igjen, og ankom Notodden i 4-tiden søndags morgen, trøtte, men med mange gode opplevelser og suvenirer i bagasjen. (Noe som var ganske seint siden jeg måtte opp igjen ni fordi jeg skulle reise videre til Framnes med halv 12-bussen.) Vi var nesten øverst på den miderste fingeren i Halkidiki

Tessaloniki

Delfiner

Blekksprut

Norskt EU-medlemskap?

I mange år nå er det blitt diskutert om Norge burde bli medlem av EU. Også på Krfu-konferansen var dette et av temane. Vi hadde besøk av Ungdom mot EU (tore Syvert Haga) og Europeisk Ungdom (Liselotte Lunde) og begge la fram sine synspunkter. Dette var veldig interresant siden jeg visste lite om saken og begge var flinke og sakelige i sine korte foredrag. Nå skal jeg legge ut noen argumenter for og noen i mot:

Argumenter for Norskt EU-medlemskap (tatt fra jasiden.no):

1. Demokrati - er din rett til å være med å påvirke beslutninger som påvirker deg selv. De fleste beslutninger som blir tatt i EU angår oss. Gjennom EØS-avtalen må vi rette oss etter vedtak fattet i EU. For å ha innflytelse og påvirkning over vår hverdag må vi være der beslutningene fattes. Bare medlemskap gir medbestemmelse. EU sikrer også rettigheter for den enkelte borger og for minoritetsgrupper som ellers ikke ville vært innført i mange av EUs medlemsland. I en tid med stadig sterkere amerikanisering og globalisering er EU også den sterkeste forsvarer av europeisk kultur.

2. Samarbeid - er når du går sammen med andre for å løse problemer og møte utfordringer. I tiden etter den andre verdenskrig var det det økonomiske samarbeidet som brakte Europa på fote igjen med økt velstand og velferd for innbyggerne. Etterhvert omfatter EU-samarbeidet stadig flere politiske felter. I EU påtar medlemslandene seg både rettigheter og plikter. Det er ikke mulig å velge bare de elementene som man selv har fordel av. I vår tid trenger vi nye politiske institusjoner som kan hamle opp med utfordringene fra globaliseringen. EU er en slik institusjon.

3. Sikkerhet - er din rett til å leve i fred uten frykt for krig, kriminalitet eller ødeleggelse av miljøet. Miljøproblemene kjenner ikke landegrenser. EU har en bærekraftig utvikling som ett av sine fremste mål. I EU avgjøres miljøspørsmål ved flertallsavgjørelser. Dermed kan ikke sinkene i Europa få bestemme over miljøpolitikken slik tilfellet er i FN. EU en garantist for et grønt og bærekraftig Europa. Samtidig har EU vært av avgjørende betydning for at gamle fiender i Europa har holdt fred med hverandre og utviklet et forpliktende samarbeid i alle årene som har gått siden andre verdenskrig. De siste årene har EU også samordnet sine krefter i kampen mot kriminalitet.

4. Solidaritet - er når du tenker lenger enn din egen lommebok. EUs utvidelse østover er det største solidaritetsprosjektet i Europas historie. Fram til 1989 ble befolkningen i Øst-Europa undertrykt av kommunistiske regimer. EU-medlemskap vil styrke deres nyvunne demokrati og sikre velferden. EU er også opptatt av andre områder av verden. De 48 fattigste landene i verden får nå tollfri adgang til EUs indre marked for sine varer. Slik bidrar EU til velferdsutvikling i sør. (Dette er egenltlig ikke helt riktig, for når EU åpner for fri toll for nesten alle land vil også der rike landene få fri tilgang til markedene. Da vil ikke de fattigste landene klare å konkurrere med varene fra de rikere landene, og tiltaket vil ikke ha noen nytte. Dessuten vil bistandspengene som Norge vil gi gjennom EU bare gå til fattige land i Europa og ikke andre u-land som kanskje trenger det mer.)

Argumenter imot (Skrevet av Helle Hagenau):
1. Kampen mot EU er en kamp for folkestyre. Vi vil styre vår egen hverdag og forme vår egen framtid. Hvis vi går med i EU aksepterer vi at EUs lover går foran Grunnloven og alle andre norske lover. EU beveger sig mot å bli en føderasjon, en superstat. Det lages felles regler på flere og flere områder, uavhengig av de stor forskjellene i kultur, språk, klima, næringsgrunnlag og politisk tradisjon. Medlemslandene blir i stadig sterkere grad underlagt de overnasjonale unionsorganene. Slik flyttes makten lenger bort fra de som beslutningene angår, bort fra folk flest.

2. I EU blir lovene vedtatt at Ministerrådet som ikke er et folkevalgt organ, men består av en statsråd fra hvert medlemsland. Rådet fatter vedtak bak lukkede dører uten at vælgerne har innsyn i beslutningsprosessen. Det står ikke ansvarlig overfor noe folkevalgt organ, verken i EU eller medlemsstatene. Miunisterrådet kan heller ikke stilles til ansvar eller kaster af velgerne i EU. Dette bryter med grunnleggende demokratiske prinsipp.

3. Vi må sikre våre etterkommere et levende miljø. EU setter hensynet til markedskreftene foran hensynet til miljøet og folks helse og derfor er ikke EU et egnet redskap til å løse miljøproblemerne. EUs økonomiske politikk og det indre marked gir mer forurensning og utarmer naturressursene. Norge fører ikke i dag en miljøpolitikk til etterfølgelse på alle områder, men som EU-medlem ville vi miste muligheten til å stille strengere miljøkrav og være foregangsland i miljøpolitikken.

4. Vi må redusere forskjellen i levekår mellom folkegrupper innad i land og mellom land. EU viser ingen evne til å løse disse problemene, men bidrar tvert imot til å forsterke dem. Innad i EU øker forskjellene mellom folk og det er høy arbeidsledighet. EU er først og fremmest en konstruksjon som skal sikre økonomisk vekst i EU. Den internasjonale solidariteten må vike for dette målet. Som et lite og selvstendig land har Norge særlige forutsetninger for å spille en aktiv meglerrolle i internasjonale konflikter. EU-medlemskap vil begrense denne muligheten.

5. EUs pengeunion (ØMU) legger gjennom den såkaldte vekst- og stabilitetspakten klare føringer på nasjonal budsjettpolitikk. Her forplikter landene seg blandt annet til ikke å ha budsjettunderskudd som overstiger tre prosent av BNP. Rentenivået skal ikke lenger bestemmes nasjonalt, men derimot av en felles sentralbank som skal være uavhengig av politiske styringssignal. Dette er alvorlige inngrep i det enkelte land sin økonomiske handlefrihet.

Jeg havnet på nei-sida, selv om det også var mange gode argumenter for. Men alt i alt tror jeg det er best for Norge å ikke melde seg inn. (Dette mener også KRFu hvis noen lurte). Men hva synes du? Svar på spørreundersøkelsen til venstre <--

Her er noen fine vårbilder=)

Soloppgang

Krfu-konferanse i Hemsedal

Forrige helg var jeg på Krfu-konferanse. Den var i år i Hemsedal og jeg reiste sammen med noen andre Krfu-ere fra Framnes. Øyvind var der også sammen med noen fra Telemark-Krfu. På konferansen lærte jeg utrolig mye om hvordan politikk fungerer og om forskjellige tema som sto på dagsordenen. Blant annet EU, skolepolitikk, menneskehandel og prostitusjon, abort, aktiv dødshjelp og miljøpolitikk. Det var en utrolig bra konferanse med mange bra temaer. Kommer til å skrive mer om noen av disse temaene seinere. Krfu anbefales i hvert fall på det sterkeste!

Her er noen bilder fra konferansen:






Festkveld:

Her er noen bilder av Totto, familiens lille gutt=)

Den norske kirke; herre i eget hus?

Statskirkeordningen har eksistert i Norge siden reformasjonen i Danmark-Norge i 1537. 83% av den norske befolkningen er medlem, og mange tusen døpes og konfirmeres hvert år. Men etter at Gjønnes-utvalget la frem sin utredning om statskirkeordningen og høringsfristen for Kirke- og kulturdepartementet gikk ut 1. desember 2006, har debatten om skillet blitt svært aktuell og er godt i gang.

I dag har Kirke- og kulturdepartementet ansvar for Den norske kirke. De har ansvar for presteskapet, bispeutnevnelser, bispedømmerådet og kirkerådet. Forvaltningen av kirkelig lov- og regelverk er det også Kirke- og kulturdepartementet som bestemmer. På toppen av alt dette sitter Trond Giske som Kirke- og kulturminister. Dette fungerer ytre sett ganske godt. Kirken får penger fra staten, staten får bestemme over det største trossamfunnet i Norge, og alle skal være lykkelige. Men det er bare hvis man ser bort i fra de som stadig vekk må gi slipp på verdiene sine fordi staten ikke alltid har de samme verdiene som Bibelen. Man må innrømme at det er litt merkelig at staten skal bestemme over alle de kristne som vil være medlem av den største kirken i Norge. Riktig nok er det bare de 50 % av regjeringen som må være medlem av Den norske kirke, som er kirkestatsråder, men de trenger ikke å bekjenne at de er kristne. Det er da man kan si at kirken ikke er herre i sitt eget hus.

På en annen side får Kirken bestemme mye selv også. Det er bare nå snakk om utnevnelser av biskoper og proster som kirken ikke får bestemme selv. Men nå er også de store og vanskelige temaene som homofile prester og kjønnsnøytral ekteskapslov i debatt, og kirken må kanskje bøye seg etter staten når det gjelder dette også. Og siden statskirken er en kirke av staten er det ikke så rart at staten også må få bestemme. Men det er nettopp derfor mange synes man burde avskaffe statskirken. Det sier seg selv at det er vanskelig å forene Gud og staten. Staten har ikke de samme verdiene og meningene som de fleste i kirken har. Abortloven er et godt eksempel på en slik konflikt.

En annen ting som kan få en til å lure på om staten er den beste til å styre kirken, er at de fleste prestene som stiger fortest i gradene og gjør lengst karriere i Den norske kirken, er de som ikke tar opp de mest provoserende teologiske spørsmålene.

Hvis vi avskaffet statskirken, hva ville skje med medlemmene? Undersøkelser viser at ca 26 % av dagens medlemmer vil melde seg ut av Den norske kirke hvis stat og kirke skilles, mens 18 % er usikre. Dette vil bli et stort tap for Den norske kirke, og både staten og en stor del av befolkningen vil da sannsynligvis miste mange viktige verdier.

En annen ulempe ved å skille stat og kirke er at medlemmene da må betale medlemkontingent. Bare det lille faktumet vil sannsynligvis gjøre at mange melder seg ut. En ting som i hvert fall kan skje, er at et skille vil gå ut over kirkebenkene på julaften. Men det må nødvendigvis ikke være så negativt. Mange som går i kirken ved slike anledninger, går ikke fordi de vil være nær Gud, eller fordi julen egentlig dreier seg om Jesus. De går fordi det er tradisjon og koselig. At statskirken blir avskaffet, vil føre til at mange flere må ta klart standpunkt til hva de egentlig vil være medlem i ,og for hva de står for. Det vil skape mer bevissthet blant den norske befolkningen. I dag følger de fleste bare strømmen, og mange blir automatisk registrert i Den norske kirke når man blir registrert i folkeregisteret.

Et annet viktig religiøst argument er at et skille av stat og kirke vil ha mye å si for de aktive kristne, og kirken vil kanskje våkne mer i forhold til at de må ta vare på medlemmene sine. Nå til dags er det få menigheter som jobber aktivt for å reformere for eksempel gudstjenesten slik at flere vil delta. Men på en annen side er kirken vi har i dag, en veldig åpen kirke, en folkekirke, der folk føler at de kan gå selv om de ikke hører til i menigheten. Det er fare for at det kan bli mer enhet i menigheten, og at ”vanlige” folk ikke føler at de passer inn, og derfor ikke kommer på gudstjenester.

Man må ikke nødvendigvis ha enten eller. Undersøkelser viser at flertallet vil ha en mellomting; en nasjonalkirke som har mye mer selvstendighet, og større rettslig likestilling i forhold til andre tros- og livssynsgrupperinger. Mye tyder på at det er dette som i fremtiden kommer til å bli løsningen. Men uansett må vi klare å innrømme svakhetene med løsningen som blir valgt, slik at den kan fungere.

Jeg synes i hvert fall bestemt at stat og kirke bør skilles. At staten som ikke har de samme verdiene og meningene som kirken, skal bestemme over kirke og ha ansvar for den, høres ulogisk ut for meg. Jeg tror det hemmer troen vår og Guds vilje i Kirken. I en artikkel i Aftenposten avslutter Elin Ørjasæter (skribent og personaldirektør) med å si: ”Få statskirken splintret i tusen forskjellige biter snarest mulig, fordi det vil styrke troen”. Det er jeg helt enig i. En nasjonalkirke vil kanskje også fungere, men jeg stemmer for fullstendig selvstendighet og en kirke som ikke blir styrt av personer som ikke kirken har noe innflytelse over. Jeg håper i hvert fall at ikke løsningen blir at en statsråd alene skal styre viktige områder innenfor kirken, en slags erkebiskop, hvis kirken ikke har noen innflytelse på hvem denne personen blir.

Kilder (hentet den 31.01.08):
- Aftenposten, 01.02.06: Fra statskirke til nasjonalkirke, av Ingvill Thorson Plesner: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1211287.ece:
- Aftenposten, 06.02.06: Skille gir medlemsflukt, av Kristine Meek: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1215200.ece
- Aftenposten, 02.02.06: En kirke uten innhold, av Elin Ørjasæter http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1212489.ece
- Kirken.no: om den norske kirke